Dramatiker med MACen på fanget.

I hvilende øyeblikk har jeg strandet på sofaen uten tanke på morgendagen. Nuet er hva jeg forholder meg til. Ha, jeg skulle ønske det var tilfelle. Tanker og ønsker river og sliter i hodet og kropp. De lever sitt eget liv uten at jeg kan klandre eller stoppe dem. Kanskje jeg kan styre dem hvis jeg vil? Nei, jeg lar dem vandre noen timer i kveld. Lar dem fare i vei alene, ustyrlige, farlige, håpefulle. Hvem vet hva slag mat det blir for en dramatiker med MACen på fanget ...

Kun et lite pip.

Hadde det skadet å gi en positiv tilbakemelding. Tenk ikke en gang å ha tid til det. Hvor skal verden ende? Hva med et pent ord eller et smil, gi litt av deg selv, eller koster det for mye? Ser du ikke jeg skriker etter oppmerksomhet fra deg - selv om den er lydløs og inni meg? Et lite pip er alt jeg ber om, kun et lite pip. Men verdens største egoist er verdens største egoist, hva mer kan man forvente. Skjønner det er lettere å ikke føle noe, stenge den delen av menneske i deg inne i et rom med store hengelåser utenpå. Fri for følelser, fri for lidelse. Hjertet tåler det ikke. Men forblir menneske fortsatt menneske hvis man ikke føler? Kan vi leve i denne verden her da? Følesesløse, kalde, bitre som frost. Vet ikke, noen ganger vet man bare ikke.    

Høst

Ingenting kan få den til å ombestemme seg nå - høsten. Den er like forbanna sta hvert år. Krangler seg gjennom dager med grått regn og svart himmel. Eller så glimter den til med en fargeskala som slår selv det peneste maleri. Sommeren har forlengst gitt opp kampen og vet den tapte for lenge siden, selv om vi fortsatt bare er i september. Noe i meg grøsser, noe i meg lengter allerede og noe i meg er mørkt. Jeg er rådløs og er verken Gud, eller har krefter utenom det vanlige, så jordens evinnelige syklus lar seg ikke reversere dessverre - jeg skulle ønske sommeren kunne vare litt lenger, bare litt lenger...men det er utenfor min kontroll. Kjære Gud, kunne du tenke deg å...  

Oslo

Gatene begynner å bli stille - det er snart natt. Kvelden fin. Høst. Undring i luften. Håp. Stjerneklart. Snart under hvite laken og hodet på myk pute. Drømmer. Alt er mulig - absolutt alt er mulig nå... i morgen en ny dag - ingen vet hva den vil bringe. Den skal gripes med sterke never - og så skal jeg la meg fly med.

Mørk asvalt

Hva gjør mennesker med de dagene som er tunge som bly. Dagene da asvalten virker mørkere, regnet våtere og himmelen gråere enn normalt. Snakker de med noen, deler de tankene sine med en venn, familien? Hva gjør disse menneskene hvis det er tanker som ikke kan deles med noen, men likevel er som en knyttneve i magen, løser de dem opp selv, alene, uten hjelp? Vi gjør vel det.

Kan man ta pause fra livet, om så bare for et lite øyeblikk? La øyeblikket vare og tiden stå stille. Stoppe universet og alle klokkene - så kanskje man for en gang skyld kunne få mulighet til å tenke seg om...