Dramatiker med MACen på fanget.

I hvilende øyeblikk har jeg strandet på sofaen uten tanke på morgendagen. Nuet er hva jeg forholder meg til. Ha, jeg skulle ønske det var tilfelle. Tanker og ønsker river og sliter i hodet og kropp. De lever sitt eget liv uten at jeg kan klandre eller stoppe dem. Kanskje jeg kan styre dem hvis jeg vil? Nei, jeg lar dem vandre noen timer i kveld. Lar dem fare i vei alene, ustyrlige, farlige, håpefulle. Hvem vet hva slag mat det blir for en dramatiker med MACen på fanget ...